Jeg kjenner ingen gjetere. Det er ikke akkurat flust av dem der jeg bor. Men jeg innbiller meg at det å være gjeter er ganske krevende. Man må ha skikkelig oversikt. Man må vite hvor sauene er til enhver tid. Man må kunne lede dem, og vite hvordan man finner veien hjem. Det er sikkert behov for at man kan spjelke et ben og stelle et sår innimellom. Man må finne gode beiter, og sørge for at det finnes steder å hvile. Ikke minst må man passe på sauene. Verne dem så de ikke blir tatt av ulv og andre skumle dyr. Gjeting er en svært ansvarsfull oppgave som ikke er for hvem som helst!
”Jeg vil ha noen som vekker meg altfor tidlig på søndager og får meg med på tur når jeg ikke har lyst”, sier en tenåring i en annonsetekst i en avisannonse for å få flere fosterforeldre til å stille opp for barn som trenger et hjem. Alle trenger noen å høre til. Det er godt at noen bryr seg. Også når det er brysomt. Omsorg og kjærlighet er viktige saker. Vi klarer oss dårlig uten. Selv om vi vel gjerne vil være selvstendige og sterke, er det få av oss som ønsker et liv uten noen som kan passe på oss, se etter oss og ta vare på oss. Vi har kanskje behov for noen som er litt sånn gjeteraktige i livet vårt, noen og enhver?
”Jeg er den gode gjeteren, sier Jesus. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir mitt liv for sauene.”
Jeg tar tilbake det der om at jeg ikke kjenner noen gjetere.
Jeg kjenner en.
Den gode gjeteren.
Han som gir sitt liv for meg.
Han som tar meg hjem der jeg hører til.
Han som kjenner sine.
Deg også.
Av Idun Strøm Sefland, nettkapellan
(Denne andakten er hentet fra kirken.no. Den norske kirkes offisielle nettsted.)
